Hei alle sammen!
Lenge siden jeg skrev noe her nå, jeg har vært opptatt med barnehageoppstart til lillegutt, og ikke minst skriving på romanmanuset mitt i det siste.
Jeg har skrevet, skrevet og ...skrevet. Og innimellom har jeg hatt noen skrivesperre-perioder hvor jeg har fått panikk og konstant sjekket Ledige stillinger hos Nav.
Jeg blir nemlig ikke helt god i hodet av å slippe opp for idéer eller løsninger når jeg skriver. Men når jeg endelig får en aha-opplevelse, så kan ingen være mer lykkelig en stakket stund! Den deilige følelsen når kabalen går opp, når de små delene passer inn i helheten og skrivingen flyter, er uslåelig!
Det er dritskummelt å satse så høyt, å lukke øynene for det normale (og til tider veldig befriende) A4-livet og kjøra på, samme hva andre folk, og også den den indre kritikeren inne i hodet sier.
Men vi har ett liv (i allefall om gangen), og det er viktig å leve som man er skapt til å leve. Det er viktig å leve ut drømmene, satse på det som er viktig for nettopp DEG, uansett hva andre måtte mene.
I det samfunnet vi lever i handler det så mye om å oppnå noe; ha en lysende karrière, et perfekt familieliv, eie stort hus, og helst flere biler.
Vi har glemt kunsten å være!
Derfor er det så mange som hele tiden streber etter lykken, for de vet ikke at den finnes i dem selv. Det handler om å slippe taket og la livet komme til deg, la drømmene leve gjennom deg.
Jeg vil senere skrive mer om den indre kilden til lykke, men inntil da:
Lev din drøm, drøm ditt liv!