Jeg starter med et dikt. Livet er ikke alltid lyserosa og lykkelig, noen ganger faller man dypt og lenge. Kunsten er å klare å reise seg igjen.


Ildfulle svarte kuler skytes mot meg som et regn av atombomber over Hiroshima. Kruttstøvet legger seg som et vissent lag over sjelen min, over den tunge kroppen min, lammet av trykket, det som kom for brått, for hardt.

Jeg kom til verden med et skrik, jeg forlater den med et klynk. Sårbarhetens rop om evig taushet, smertens ugjenkallelige hvisken. Det stikker, stikker, stikker. Jeg stikker.

Sett deg ned hos meg, hvisker jeg. Du setter deg ned, men reiser deg fort opp igjen, du kan ikke være lenge. De svarte kulene skytes mot meg, jeg faller. Støvet virvles opp, fargelegger meg grå. Grå som grusveien jeg krabber på.